BLOGG; Rune Henning Johansen

På T-banen til Tøyen i går sa det plutselig dunk mellom Økern og Helsfyr. Ei ung dame/jente hadde falt om, brått og uventet. Skremmende, men også interessant å observere.

Det første som skjedde, var at folk i nærheten hjalp henne så godt de kunne. Før jeg selv hadde fått rotet frem mobilen, var det en annen som ringte etter ambulanse. På Helsfyr stasjon var det noen som gikk ut og varslet konduktøren. Hun kom og kontaktet diverse andre via et eller annet samband. En lege kom til og gjorde forhåpentligvis det han skulle gjøre. Etter litt om og men, ble det til at vi fortsatte ned til Tøyen hvor en ambulanse skulle komme. T-banen ble innstilt. Kort sagt et aldri så lite hverdagsdrama. Selv fikk jeg en god følelse av dette.

• De som var i nærheten, hjalp til etter evne.
• De som satt eller stod lenger unna, fortsatte med det.
• Noen tenkte så langt som å se etter om hun hadde mistet noe når hun falt.

Det var full enighet om at stoppen var nødvendig, og ingen klagde over forsinkelsen. Alt i alt fikk jeg en god følelse som minnet om noe fra Chaplins tale i Diktatoren:

We all want to help one another, human beings are like that.

Men noe negativt kan også nevnes.

• Litt (forventet) rot ble det med hensyn på om det var bestilt ambulanse, og hvem som hadde gjort det og hvor den skulle komme.
• Ingen ambulanse på Tøyen da jeg gikk derfra.
• Ei dame som satt så godt, kunne eller ville ikke forstå at hun måtte reise seg så legen fikk lagt pasienten på en av benkene.
• Passasjerene i det andre vognene fikk absolutt ingen informasjon fra konduktøren utover "det blir en kort stopp" på Helsfyr og beskjed på Tøyen om å finne seg en annen avgang.

Det kunne jo være at passasjerene i de andre vognene kanskje hadde satt pris på å vite grunnen til stoppen og forsinkelsen og banebyttet på Tøyen? Men man kan vel ikke forlange at en konduktør på egen hånd skal bryte med den tradisjonelle nullinformasjonpolitikken til Oslo Sporveier?

PS: Og min rolle i dette? Null og niks! Av alle de som dro frem mobilen for å ringe etter hjelp, var jeg vel antagelig nummer fjorten eller femten.