BLOGG; Rune Henning Johansen

Gårsdagens værmelding tydet på at jeg burde ta helgens skitur på forskudd. Ser ut som meteorologene hadde rett. I aller verste fall ble gårsdagens skitur sesongens siste.

Det var oppkjørte løyper fra Romsås kirke hele veien til Sinober. Og jeg var slettes ikke den eneste i løypene. Det er kanskje flere som følger med på værvarslene?

Ved Sørskogen begynte det å sne. Men sneen var litt merkelig. Avlange krystaller?

PS: To skiturer på to dager må vel hindre vektøkingen? Vel, senere i går kveld fikk jeg besøk av en som hadde med seg både Cola og Nidars julefavoritter. Og så bestilte vi en pizza fra Peppes; stor #5, Mexicana m/ rømmedressing. Og så var det opp på vekten i dag og notere pluss 1,5 kg. Og ikke har jeg tid til febrilsk nødtrim nå. Må jobbe inn det jeg ikke jobbet i går. I så måte kom drittværet som bestilt

I dag fikk jeg tatt den skituren jeg ikke tok i går. (Romsås kirke, Solemskogen, Linderudkollen og tilbake til kirka.) Været var opp-ned av været i går.

I går kunne man fra Røverkollen se ned på tåka i Lillomarka. Her er et bilde fra i dag som er tatt opp mot Røverkollen. Et eller annet sted, bak diverse luftbårne vannpartikler, skal det være et tårn:

PS: Føret var stålende! Et tynt lag med lilla gav akkurat passe feste

Er det snakk om dårlig viljestyrke når man går lengre skiturer enn det man hadde tenkt?

I utgangspunktet hadde jeg i dag tenkt å ta en kort skitur fra Romsås bort til veien fra Ammerud opp til Lilloseter. (Fire kilometer hver vei i følge skiltingen.) Men så oppdaget jeg at de hadde kjørt opp sporene videre. Altså ble det fem kilometer ekstra med turen opp til Lilloseter. (Også i følge skiltingen.)

Så helt perfekte var ikke løypene. Det var rett og slett for lite sne. Men føret var stålende. Formen var ikke like stålende. Farten var ikke spesielt høy den siste oppoverbakken til Romsås kirke.

PS: Hadde en pussig opplevelse på veien tilbake. Foran meg var det ei jente jeg klarte å ta igjen. Men jeg hadde ikke krefter til å gå forbi. Så det ble til at jeg halsa like bak henne et godt stykke. Det kunne lett blitt litt pinlig. Det er vel ikke alle jenter som liker å bli forfulgt av svette menn som puster tungt? Men heldigvis var hun av den positive typen. Det gikk greit

Nok sne i Lillomarka til at noen av sporene er kjørt opp!

Bildet er fra Linderudkollen. Været var overskyet. Skiene gamle og tråe. Merker at skiformen ikke er helt på topp ennå. (Gikk fra Romsås kirke, men tok snarveien til Ammerud på veien hjem.)

Men herlig var det! Og mye morsommere enn å jogge

Et utrykk som ofte går igjen når skisesongen starter, er ubrøytede skogsbilveier. Det var på slike at det i dag var mulig å gå på ski i Lillomarka.

Starten gikk fra Romsås på slike ubrøytede skogbilveier. Sporene var så som så. Men herlig var det! Hovedveien fra Ammerud opp til Lilloseter var dessverre brøytet. Heldigvis brukte jeg et par gamle ski! (Jeg har ennå ikke fått fjerna påskeklisteret fra de nye skia.) Sporet fra Lilloseter og innover var tråkket opp av diverse fanatiske skiløpere. Av og til var det noen steiner som stakk opp, og av og til plumpet man ned i myrvann. Fra Sørskogen og innover mot Sinober var det ingen som hadde gått opp løypa. Jeg snudde!

Tilbaketuren gikk mot Solemskogen. Og der var det jeg endelig igjen kom på en ubrøytet skogsbilvei. Så fikk jeg da litt normal skigåing før jeg igjen traff på hovedveien fra Ammerud.

PS: Like før Sørskogen tok jeg et par bilder hvor jeg lot vottene skygge for sola. Ferdig med dette, pakket jeg ned kameraet og begynte å lete etter de samme vottene. Begynner jeg å bli distré? Uten at jeg har ført noen nøyaktig statistikk, mener jeg at jeg litt oftere glemmer å lukke buskesmekken. Men hva er det de sier? En åpen smekk er ikke så farlig; verre er det hvis man glemmer hvorfor man bør lukke den!

I fjor, på denne dagen, var bloggen min en kort periode verdens aller nyeste blogg. Dvs. at i dag går bloggen min inn i sitt andre år.

Noen erfaringer jeg har gjort i løpet av det første året:

• jeg har blogget mye mer enn jeg trodde jeg ville gjøre
• det var først ved å blogge selv, at jeg skjønte hva blogging egentlig går ut på
• språket mitt blir kanskje, om ikke bedre, så i hvert fall litt annerledes
• artiklene mine blir stadig lengre
• det blir stadig med omstendelig å legge ut nye artikler

Det siste har delvis å gjøre med at jeg kanskje er litt kravstor mhp. hvordan tekst og bilder blir presentert. Men visse endringer i brukergrensesnittet har også gjort ting litt vanskeligere.

Og trafikken? Hvor mange det er som virkelig leser bloggen min, vet jeg selvsagt ikke. Men det virker som jeg har en stadig øking i antall besøk på sidene.

En uventet gevinst av bloggingen, er at jeg nå har fått en meget nyttig huskelapp. Hvis jeg f.eks. vil vise frem karakterene jeg kodet frem, finner jeg alltid frem til disse via den relevante bloggingen.

Jeg oppdager også at jeg knapt klarer å gjøre noe som helst uten at jeg ser for meg noe jeg kan blogge. Leser jeg noe morsomt, får jeg lyst til blogge det. Ser jeg noe interessant, tar jeg ofte bilder av det for å kunne blogge det senere. Det siste betyr også at harddiskene mine fylles opp av en drøss med ublogga bilder. Har en følelse av at jeg kunne blogga på heltid.

Så hvorfor blogger jeg ikke mer? Ha'kke tid! For tiden har jeg mer enn nok å gjøre med C++, XML og PDF. Mer kan jeg foreløpig ikke si om dette oppdraget. Men gøy er det, nesten like gøy som å blogge

I går var det nyåpning av Romsås senter. Jeg tok en tur innom like etter at dørene åpnet. Mye folk, masse lyder og mange rare lukter.

Det at det er mange folk, kom vel at det var flere enn meg som var nysgjerrige. Lydene kom fra alle de som ennå ikke var ferdige med å hamre og banke og sage. Og luktene? Jeg håper de kom fra det samme arbeidet, dvs. maling og liming og annet som hører med.

Og hvordan ble senteret? Utvilsomt bedre enn det var. Her er diverse bilder jeg tok:

http://home.smartcall.no/rom333/bilder/nr0290-2004-11-04-aapning-romsaas-senter/

Selv var jeg mest nysgjerrig på biblioteket. I mars ble det midlertidig stengt. Selv ikke de ansatte fikk beskjed om for hvor lang tid. Andre steder når politikerne snakker om å legge ned avdelinger, blir det protester og bråk. Her bare stenger man døra og later som om det er midlertidig. Fortsatt stengt!

Også i dag tok jeg en tur innom. Litt mindre folk. Mye søppel på utsiden. Her fra nord- og sydsiden:

Kanskje litt naivt å la ballonger stå ute om natten?

En svenske sa for noen år siden at Norge er et land som mangler alt utenom penger. Men hvordan bruke penger uten å dekke behovene for alt som mangler?

Selvsagt kan man investere det meste i oljefond. Men man kan også bygge operaer og gjøre sykehus nynorske. Det å ha bompenger overalt, gjør at enda flere milliarder forsvinner i administrasjon og flytting av penger.

I går oppdaget jeg en annen variant på å bruke penger uten at de dekker reelle behov. La lysene stå på i Lillomarka på om dagen!

Nå, ja, dette var nok ikke bevisst sløsing. Og det går nok noen århundrer før det blir snakk om milliardbeløp. Men det var litt småirriterende å ruslejogge opp fra Ammerud og se alle pengene som rant ut av lyspærene. Jeg vet jo ikke hvem som vil betale for dette. Men jeg antar at før eller senere blir de pengene tatt fra min og din lommebok.

PS1: Det ble slutt på belysningen da jeg kom til første kryss. Men ved Stenbruvann var også lysene på, hele veien til Romsås kirke.

PS2: Alt i alt var det en herlig tur. Hadde høstfargene blitt oversatt til lyd, ville jeg trengt sov-i-ro

Tidligere fortalte jeg om hvordan en artikkel i VG fikk meg ut i Lillomarka. Dette medførte at jeg begynte å følge med hva badevekta viser hver morgen. Herved en liten rapport fra en litt mindre utgave av meg selv.

Det som virkelig motiverte meg, var at jeg beregnet min såkalte BMI, Body Mass Index . Jeg oppdaget at jeg var overvektig! Så veldig mye var det ikke snakk om. Jeg kunne selvsagt bortforklare det med kraftig benbygning, kraftige muskler, stort hode, stor ditt og stor datt. (HVEM SA RÆV!?) Men i stedet for å bruke tid og krefter på slike unnskyldninger, prioriterte jeg mosjon. Det ble mange og lange turer med ski, sykkel og joggesko. På fotballtreningene prøvde jeg å ta ut litt ekstra. Diverse selvtorturredskaper ble også hentet frem fra skapet.

Og hva med maten? En sulten Rune fungerer svært dårlig. Jeg valgte å spise omtrent like mye som før, men litt sunnere. Altså litt mindre søtsaker og besøk på Burger King og McDonald’s. Hjalp det? Ja! Herved utviklingen fom. 24. januar:



De fleste råd om slike målinger, er at man veier seg kun én gang i uken. Det er jo f.eks. ikke alltid man, eh, produserer like mye hver morgen. Det relevante er derfor den lilla gjennomsnittskurven. Og den var det var gøy å følge med. Jeg kom meg overraskende raskt ned fra overvekt til lett overvekt. Men etter at sneen forsvant, gikk det litt tregere med å komme videre ned til normalvekt, dvs. under den grønne streken.

Så hvilke andre ikke-grafiske resultater har dette medført? En ting er at jeg har blitt litt mer ydmyk med tanke på hvor slitsomt og vanskelig slanking kan være. Jeg vet jeg har vært privilegert som har hatt helse-, livs-, bo-, finans- og arbeidsforhold som har muliggjort både mosjonering og sunnere mat. Ellers er det lite konkret å melde. Men jeg innbiller meg følgende:

• litt bedre form
• trenger ikke fullt så mye mat
• enkelte bukser er blitt littegranne større
• litt mindre søvnbehov

Men når jeg ser meg selv i speilet, kan jeg ikke helt forstå hvor det er blitt av kiloene. Jo, jo, det er jo smigrende når tre damer, uavhengig av hverandre, kommenterer at jeg er blitt slankere. Men dette har kanskje noe å gjøre med bedre holdning?

Hvordan følge med vekten hver morgen? En mulighet er å sende vekten som SMS. F.eks. følgende til 1933: VELG VEKT 98,5 Svaret du får, koster én krone. Jeg skriver mer om dette senere. Da vil man forhåpentligvis også kunne teste dette fra Tele2.

Uansett så har jeg ikke tenkt å deppe over at navleregionen fortsatt ligner mer på en øltønne enn en sixpack. Så vidt jeg har skjønt, er det de kiloene man ikke ser, som er de farlige. Det at det synlige fettet forsvinner sist, er kanskje en fordel i så måte?

Og fremover? Det hadde vært fint å komme litt lenger under den grønne streken. Men jeg har ingen ambisjoner ut over det å holde meg normalvektig. Jeg har nemlig en ekkel mistanke om at jeg har en årlig variasjon av vekten min. (Opp om høsten; ned om våren?) Jeg håper ikke denne grafen er begynnelsen på en perfekt sinuskurve

Ja, nå er jeg uten arbeid uten å være arbeidsløs. Firmaet jeg er ansatt i, fikk litt problemer. De siste ukene har det vært diverse møter mellom de ansatte, eierne og styret. Litt tungt har det vært, men det var gøy å se hvordan alle parter var innstilt på å få dette til gå videre fremover. En nøktern og fornuftig plan er utarbeidet. Utgiftene må selvsagt reduseres. I første omgang innebærer dette bl.a. at jeg nå har gått ut i permisjon.

Så hva har jeg tenkt å bruke all denne fritiden til? Det er tusen ting jeg har lyst til. Bl.a. har jeg lyst til drive litt selvopplæring:

• Det er fortsatt mye med Java jeg ennå ikke helt behersker.
• Kanskje jeg samtidig skal prøve å sette meg inn i J2EE?
• Linux er en verden jeg så vidt har snust på. Er mye jeg har lyst til å lære meg der.
• Det er tusen nye ting jeg bør lære meg innen HTML, XHTML og CSS.
  
• Allerede nå kan jeg sende og motta SMS vha. PC’n her hjemme. MMS bør jeg også mestre.

Hvem vet, kanskje jeg nå får tid til å rydde og pusse opp litt her hjemme. Jeg trenger nye møbler. Bilen trenger oljeskift og diverse annet. Ny vaskemaskin må jeg også skaffe meg. Kanskje jeg igjen får tid til å være litt sosial?

Og, jo, jeg skal også prøve å selge meg på jobbmarkedet. Det beste ville være et eller annet oppdrag som utleid konsulent. Da kan permisjonen avsluttes, og jeg kan igjen fortsette i verdens beste firma. Da passer det kanskje å avslutte med en aldri så liten link til min CV Herved: http://rhj.info/cv.html

Natt til lørdag våknet jeg av noen sirener. Jeg sovnet igjen, og tenkte ikke noe mer på det. Da jeg stod opp, kunne jeg både lese og høre nyheten om en dødsbrann litt lenger opp i veien.

Senere på dagen gikk jeg forbi Ravnkollbakken 57. Jeg var ikke den eneste. Det var en jevn strøm av folk som diskuterte og pekte opp mot brannstedet. Jeg fikk høre en del småting. Bl.a. om politihelikopteret som holdt folk våkne hvis de ikke allerede hadde våknet av sirener og annet bråk.

Litt skremmende var det å høre noen småbarn diskutere:

- Var det noen som døde?
- Bare en dame.

Er det all volden på TV som gjør at de klarer å bagatellisere slikt

PS: Nyheten hos VG, Dagbladet, Østlandssendingen og Aftenposten.

I slutten av forrige uke var jeg på Kvinneuniversitetet i Løten, et stykke øst for Hamar. Et koselig sted med god mat og trivelige mennesker. Som ekstremt A-menneske, la jeg meg selvsagt et par timer før de andre torsdag kveld. Dermed våknet jeg også et par timer før de andre fredag morgen. Altså ble det liten rusletur rundt i Løten med kamera i lomma

Noe av det første jeg oppdaget, var et veiskilt med webadresse. Det er første gang jeg har sett noe slikt:

Jeg skjønner godt at det var lure folk som hadde laget dette skiltet. For under hvitmalingen kunne man skimte et tidligere navn, tydeligvis fra før nettalderen. Her er resultatet av litt bildemanipulering for å få frem dette tydeligere:

Etter et par kilometer, kom jeg over noen kyr av en type jeg aldri har sett før i Norge. Det ligner litt på et par okser fra Donald Duck & Co.

Ellers var Løten et merkelig sted. Hvor ellers i Norge, i det en-og-tjuende århundre, kan man finne en tiøring i grøftekanten?

Resten av bildene fra denne rusleturen har jeg lagt ut her:
http://home.smartcall.no/rom333/bilder/nr0160-2004-05-14-strategisamling/

Herved et vårbilde fra en liten gåtur til butikken, 16/4-2004.

Og hvorfor viser jeg dette bildet først nå, ni dager forsinket? Jo, jeg glemte igjen en kameraledning på hytta i påsken. Først i går fikk jeg rota meg til å kjøpe en ny ledning slik at jeg kunne laste ned bildene

På vei hjem fra Tonsenhagen i dag, prøvde jeg å sykle gjennom Lillomarka. Da oppdaget jeg noe blått i grøftekanten. Jeg antar det er snakk om blåveis, men er bittelittegranne usikker

Jeg skrev at jeg prøvde å sykle gjennom Lillomarka. Jo, det var fortsatt litt sne og is på veien. Jeg følte ikke for å finne ut hvor mye det var snakk om. Jeg snudde! Resten av turen hjemover gikk langsmed Trondhjemsveien.

Herved et bilde fra dagens begivenhet på Karl Johans gate. Det er selvsagt usmart å le av folk som frivillig betaler hundretusener i skatt for kjøre rundt med slike dyre biler. Men når en slik dyr bil stopper opp midt på landets paradegate, så legger man jo merke til det.

Jo det var en god del mennesker som stoppet opp for å se på dette. Og, ja, det var del småsarkastiske kommentarer man fikk høre. Men det var visst bare én som var infam nok til å ta bilder av dette

Det er to ting man kan gå med for å komme i kontakt med mennesker når man går gjennom Romsås.

• en hund: - Nei, men, så nyyydelig den var da!
  
  
• et par ski: - Hvordan var føret?

De siste ukene har den siste kommentaren blitt endret til:

- Jøss, er det fortsatt skiføre?

Ja, det er fortsatt skiføre i Lillomarka, hvilket jeg har dokumentert på en egen webside. Men det bør legges til at det begynner å bli litt bart enkelte steder. (Se bilde av et slikt problemsted!)

En annen sak er at jeg brukte utrolig lang tid på de siste kilometrene tilbake fra Sinober. Jeg hadde overvurdert varmen og undervurdet egen form og hvor mye vann jeg trengte. Jeg er fortsatt sliten.

PS: Herlig i Oslo for tiden. Golfsesongen overlapper skisesongen. (Se Aftenpostens bildeserie fra klubben min.) Og mens jeg gikk på ski, tok HKR en sykkeltur til Huk. Om han eller andre badet, er derimot tvilsomt

På tirsdag kjøpte jeg inn et par smørefrie ski på tilbud. (510,- med bindinger påmontert.) Onsdag måtte jeg bare prøve dem, og jeg kom meg til Sinober. En tabbe var at jeg brukte gamle og dårlig vedlikeholdte sko. Selv i solsteiken ble tærne småfrosne i de våte skoene. Føret var også slik at det ble mer og mer møkk under skiene. Til slutt måtte jeg stake meg fremover også i nedoverbakkene.

I går, torsdag, hadde jeg litt dårlig samvittighet fordi jeg skulket et møte på jobben. Min unnskyldning var at jeg hadde så mye jeg måtte gjøre i forbindelse med nye karakterpresentasjoner for Læringssenteret. Men når sola kom frem, ble det til at jeg istedet vaska skiene med whitespirit, tok frem noen nye (og rådyre) skisko, og strena meg frem til Linderudkollen. En herlig tur, som jeg har lagt ut bilder av på nettet.

Uansett angrer jeg ikke. Under begge skiturene tenkte jeg gjennom en del jobbproblemer, og begge ganger hadde jeg løsningene klare da jeg kom hjem. Og da jeg våknet i dag til regn, var jeg bare så inderlig glad over mine valg (Spesielt med tanke på at jeg nå uansett må dra ned til byen.)

Men hva er den greia i lykestolpen for noe?

Jo, jeg er av typen som lett blir hekta.

• Kaffe må jeg ha.
• Tetris har jeg klart å spille mens jeg satt på et visst sted til krampa tok meg.
• Alle episodene av Futurama har jeg for lengst lastet ned og sett.
• Det at jeg ingen TV har, kan sammenlignes med drankere som ikke tør å ha alkohol i hjemmet sitt.

Hvordan finne ut om man er avhengig av noe? Det er vel bare så enkelt å se om man klarer å holde seg unna dette noe i minst én uke? Herved en djevelsk utfordring til de av leserne som tror de har kontroll over sine egne liv:

Slå av TV'n og la den være avslått én uke!

Selv har jeg en snikende mistanke om at jeg er blitt avhengig av å blogge. Ingen stor last, det er så. Men jeg har diverse andre ting jeg bør, skal og må gjøre. (Trimme, pusse opp, svare på diverse eposter, styrearbeid for fotballen, ringe min gamle tante og en haug med arbeidsoppgaver.) Og jeg har mistanke om at denne fingerdiaréen jeg driver på med akkurat nå, den tar for mye tid. Jeg er kanskje blitt avhengig?

Så, hvis det ikke dukker opp noe veldig viktig, lover jeg meg selv, og dere, at jeg ikke skal blogge noe som helst de neste 7*24 timer, fra og med nu ...

For et par uker siden, var det isete i marka. Jeg la derfor klister på de eneste av skiene mine som har NNN-bindinger. Og like klissete har disse skiene vært siden da, selv med silkeføret den siste tiden.

Så det er i hvert fall én fordel med regnet i går: jeg kan igjen ta frem de beste skiene mine!

PS: Men har jeg noen sympati med naboene som ble vekt av søppelbilen før klokka syv i morges? Nei, egentlig ikke.

Perfekt jobbedag i dag. Yr i lufta, tåke og nok av arbeidsoppgaver. Varselet om regn utover dagen og uka, skremte meg litt. Når jeg så ble distrahert av noen elger på utsiden, var det frem med mine LANDSEM 650 waxless og på vei inn i marka nok en gang.

Det var vått og trått, og føret minnet mest om Monica Lewinsky. Jeg kom meg da til Sinober, uten å måtte ta noen lengre hvilepause. (Samme veivalg og ski som en ublogget tur 24/1-2004.) Men det gikk tregt og det ble mange korte stopper. Fotballen på søndag var liksom ikke helt ute av kroppen.

PS: Jeg hadde litt dårlig samvittighet med tanke på alt jeg egentlig burde ha gjort. Dvs. jeg fikk jo tenkt igjennom et par problemer på turen. Men det er tvilsomt på om slikt arbeid er fakturerbar. Litt av den dårlige samvittigheten forsvant ved Romsås senter. Det var ei trivelig eldre dame som mer eller mindre stod fast i en glatt bakke. Hun hadde egentlig tenkt å holde seg inne, men så hadde gubben fått lyst på noen bananer. Han kunne ikke gå ut for han var blitt lam grunnet en ulykke eller noe sånt. (Hvor finner man slike koner?) Jeg fikk da hjulpet dama ned bakken. Hvis jeg ikke hadde tatt denne skituren, hadde hun kanskje stått der ennå?

På T-banen til Tøyen i går sa det plutselig dunk mellom Økern og Helsfyr. Ei ung dame/jente hadde falt om, brått og uventet. Skremmende, men også interessant å observere.

Det første som skjedde, var at folk i nærheten hjalp henne så godt de kunne. Før jeg selv hadde fått rotet frem mobilen, var det en annen som ringte etter ambulanse. På Helsfyr stasjon var det noen som gikk ut og varslet konduktøren. Hun kom og kontaktet diverse andre via et eller annet samband. En lege kom til og gjorde forhåpentligvis det han skulle gjøre. Etter litt om og men, ble det til at vi fortsatte ned til Tøyen hvor en ambulanse skulle komme. T-banen ble innstilt. Kort sagt et aldri så lite hverdagsdrama. Selv fikk jeg en god følelse av dette.

• De som var i nærheten, hjalp til etter evne.
• De som satt eller stod lenger unna, fortsatte med det.
• Noen tenkte så langt som å se etter om hun hadde mistet noe når hun falt.

Det var full enighet om at stoppen var nødvendig, og ingen klagde over forsinkelsen. Alt i alt fikk jeg en god følelse som minnet om noe fra Chaplins tale i Diktatoren:

We all want to help one another, human beings are like that.

Men noe negativt kan også nevnes.

• Litt (forventet) rot ble det med hensyn på om det var bestilt ambulanse, og hvem som hadde gjort det og hvor den skulle komme.
• Ingen ambulanse på Tøyen da jeg gikk derfra.
• Ei dame som satt så godt, kunne eller ville ikke forstå at hun måtte reise seg så legen fikk lagt pasienten på en av benkene.
• Passasjerene i det andre vognene fikk absolutt ingen informasjon fra konduktøren utover "det blir en kort stopp" på Helsfyr og beskjed på Tøyen om å finne seg en annen avgang.

Det kunne jo være at passasjerene i de andre vognene kanskje hadde satt pris på å vite grunnen til stoppen og forsinkelsen og banebyttet på Tøyen? Men man kan vel ikke forlange at en konduktør på egen hånd skal bryte med den tradisjonelle nullinformasjonpolitikken til Oslo Sporveier?

PS: Og min rolle i dette? Null og niks! Av alle de som dro frem mobilen for å ringe etter hjelp, var jeg vel antagelig nummer fjorten eller femten.

Drømmedag i Lillomarka! Sol, silkeføre og møte med verdens triveligste sentralborddame på min arbeidsplass fra januar '85 til en gang ut i '87. De store snemengdene sørget også for ekstra hindre her og der.

Jeg ble hentet av Jochen og vi gikk innover fra Ammerud. (Bildet av ham er arrangert. Bør også nevnes at dette var et av de meget få stedene på turen hvor sola nådde ned til løypa.) Jeg oppdaget en pussig ting: går man uten staver, går man ofte raskere! Dette tror jeg har å gjøre med at man da må konsentrere seg om å bruke bena riktig. Balansen blir bedre fordi man ikke bruker stavene som krykker. (Studerer man de fleste skigåere, ser man at stavene settes altfor langt ut.) Så når fotmosjonister bruker staver for å trimme ekstra godt, kan kanskje skiløpere kutte ut stavene av samme grunn?

Litt morsomt var det med alle trærne som hadde falt over løypene. De ble en del små­stopp der, men absolutt ingen var sure av den grunn.

Fullt så morsomt var ikke kaoset på parkerings­plassen etter turen. Blir det flere alen­turer, vil jeg nok fortsette min praksis med å bruke bena til utfarts­stedene.

Av og til har man flaks med skiturer. I går, 30/1-2004, kom jeg meg ut etter at det hadde sluttet å sne og jeg var tilbake like før en ny snebyge. Dessuten virket det som om løypemaskinen nesten hele tiden kjørte opp sporene like foran meg. Turen gikk den motsatte veien av turen av turen forrige uke. Men denne gang behøvde jeg ikke ta en varme-, mat- og drikkepause på Sinober. Gøy!

Fullt så gøy var ikke episoden i en av de bratteste bakkene i Lillomarka. (Markeringingen mellom Sørskogen og Sinober.) Noen la ut nye ledninger og i den forbindelse hadde de parkert en snescooter i løypa. En fyr på vei nedover begynte å kjefte på arbeiderne.

- Det går vel an å parkere andre steder enn akkurat her?

Ikke fatter jeg hvorfor folk gidder å ta med seg det dårlige humøret ut i marka. I ettertid angrer jeg litt på at jeg ikke stilte ham et par spørsmål:

• hvis du ikke kan stoppe opp for en snescooter, hva da hvis et tre hadde falt ned over løypa?
• hva hvis et barn hadde falt og lå der?

Eller kanskje jeg skulle bedt ham melde seg inn i en golfklubb? En av reglene på golfbaner er at banemannskap alltid har fortrinn fremfor spillerne.

Etter at jeg i forrige uke installerte nye batterier i badevekta, fant jeg ut at jeg skulle følge litt med. Dvs. hver morgen

• etter at jeg har gjort litt dimmeliedim og dummelidum,
• og før tar på meg klær på meg klær og kontaktlinser,

... så tar jeg en tur opp på vekta og noterer resultatet i min 7'de sans. Ikke det at jeg har komplekser eller noe sånt. Men, jo, jeg har vel innsett at det er et par kilo her og der som det ikke ville skade om forsvant sånn litt etter litt. Altså har jeg blitt det jeg aldri trodde jeg skulle bli: en som følger med vekta dag for dag.

Men det er morsomt å se at kiloene faktisk blir borte hvis man trimmer litt ekstra og ikke nødvendigvis spiser opp alt man har foran seg på bordet.

Men så i går traff jeg et par tidligere kollegaer på byen. Jeg tok en liten Guinness og etter hvert ca. en halvdel av en stor pizza på Peppes. Det var med bange anelser jeg besteg vekta i dag. Det eneste positive var den første- og annenderiverte

Er det nå jeg kan saksøke Peppes? Jeg fikk absolutt ingen advarsel om faren ved å spise den halve pizzaen! Nå, ja, jeg må vel innrømme at jeg hadde visse mistanker om faren. Og jeg angrer ikke. God mat i trivelig selskap er verdt både en og flere små knekkpunkter på vektgrafen.

Dessuten fikk jeg nå en unnskyldning for å leke meg med grafikk i regneark. Og nå er jeg nå ekstra motivert for skiturer de nærmeste dagene og fotballen på søndag

I går ettermiddag (27/1-2004) fikk jeg en invitasjon om å være med på en skitur. Jeg gadd rett og slett ikke. Det irriterte meg da, og det irriterte meg da det lysnet i dag (28/1-2004). Min arbeidsmoral var altså ikke høyere enn at jeg tok frem skiene og strena ut.

Jeg spaserte opp til kirka og prøvde skiene. Bakglatte! Nytt lag med lilla, ingen kork, og dermed fikk jeg tråe ski resten av den turen. Men, wow, selv med tåke og sne på grensen til sludd, var det bare herlig å pese på. Jeg kom meg til Linderudkollen, men var liksom ikke helt fornøyd. Altså tok jeg en tur oppom Sinober, hvilket kanskje ikke var så veldig smart. Det ble en lang pause der med solbærtoddy, en halvliter vann og en Kvikk Lunsj.

Turen hjemover begynte med bra tempo, men jeg merket at jeg hadde overvurdert formen en smule. Men jeg kom meg da hjem, på et vis. Så nå er det å prøve å få jobbe inn de fire, fem timene som forsvant der ute i marka og på sofaen da jeg kom hjem.

Kort forklaring om kartet:

• grønt er normal gange
• rødt er selve skituren

De gule prikkene er steder jeg stoppet opp for å få igjen pusten. (Kan være en del feilmarkeringer der. Jeg var liksom ikke helt bevisst hele tiden.)

PS: Ja, jeg vet jeg skrev at jeg ikke skulle komme med flere blogginger i dag. Men har en følelse av skal jeg blogge denne skituren, er det nå eller aldri